TINKA
MIRALTYS GREAT GLORIE BLUE f 7.oktober 1994 HD ua CEA ua CK på utstilling. D august 2007
Tinka kom til oss 2 år gammel. Hun hadde vært yngst, og nederst på rangstigen, i en hundeflokk på 15-16 hunder, og hadde pga omstendighetene (eiers graviditet) fått lite stell og oppmerksomhet. Hun hadde kompensert dette på en måte som er ganske karakteristisk for henne. Med mat. Tinka varet matvrak, som hadde lagt seg til å passe sin egen matskål men ikke ete sin egen mat, før alle andre matskåler var tømt. Ble det noe igjen i noen av de andre hundenes skåler, gikk det ned på høykant først, og så åt hun sin egen mat etterpå. Resultatet var 10 kg overvekt. Kombinert med ustelt pels, så hun ut som en Keeshound med colliefjes da hun ankom. Det tok en stund å få pelsen hennes stelt, få henne ned i matchvekt, og å venne henne til et liv som familiehund.
Hun hadde tilbrakt det meste av sitt liv i en hundegård, og var redd alt nytt. Dører, gjenstander, folk, alt var skummelt og farlig, og Tinka ble nærmest lamslått av skrekk. Hun måtte leies forbi alt nytt, ellers turde hun ikke gå. Illustrerende er jo at da vi første gang skulle ha henne med på skitur, og tok fram skiene, løp hun under verandaen og gjemte seg, og nektet å komme ut. Hun ble tatt i bånd, og tvunget med, men holdt seg så langt unna skiene som hun kunne klare å komme, og viste alle tegn på redsel. Men allerede neste gang vi skulle ut på tur, var hun mindre redd, og behøvde ikke ha på bånd for å følge med. Og etterhvert ble det nok at vi snakket om skitur, for at hun skulle bli happy og glad.
Tinka ble gradvis bedre, vennet seg til nye ting, lærte seg å takle nye situasjoner og fikk tilbake selvtilliten, som helt hadde manglet. Hun lærte fort hverdagslydighet, ble 100% sikker på innkalling, og ble en stort sett glad hund. Hun ble aldri noen lydighets-stjerne, eller agilityhund, men hun var den mildeste og snilleste hunden jeg har møtt, og elsket små barn, valper og katter. I utstillingsringen fikk hun kjempegode kritikker, 1.premier og Ck, men rakk aldri helt opp, fordi hun manglet den siste lille gnisten som skal til for at dommerne skal velge henne. Hun var imidlertid en bra tispe å avle på, og jeg lot henne få tre kull med valper. Hun ga nydelige blå og tricolor farger, vakre hoder, korrekte ører, og har hittil på sine 11 barn gitt 3 CRD og 8 CEA ua. Ingen med colobom eller andre komplikasjoner. Ingen av de valpene som er HD-røntget har hittil hatt annet enn A(UA) på hoftene.
Tinka gikk stille bort 10-august 2007,etter å ha levd et langt liv, og blitt en gammel hund. På slutten var det lite igjen av både hørsel syn og rørlighet. Ryggen var dårlig, og på kalde dager haltet hun. Det var lenge siden hun hadde forlatt gårdsplassen, selv når de andre hundene fikk være med på tur, valgte hun å ligge igjen på trappa hjemme. Tinka danner grunnlaget for mitt oppdrett. Hun er min Foundation bitch.
Hun vil aldri bli glemt, og lever videre i sine barn og barnebarn, barnebarns barn, og alle de kommende generasjonene etter henne vil føre arven fra henne videre. Takk Tinka for alt.
|
|
|
|
|
En stor takk til Audhild Lyngstad på Miraltys Kennel, som lot meg få Tinka.