MAX

En dag i 1976 kom min sønn hjem med en liten mons han hadde funnet i veikanten. Sa han. Den var ikke mer enn 6-7 uker gammel, og det var vinter og frost, så kattungen fikk bli. Vår da eneste hund, Uno, hadde ikke noe imot katten, som fikk navnet Max, og den ble svært avhengig av hunden, så når jeg dro for å handle og tok med barn og hund, så hoppet katten også inn i bilen, og danderte seg på bakseteryggen. Dessverre fikk denne katten et kort liv. Den spiste rottegift, og lå død på trappa vår en morgen før den var blitt ett år.

MAX

One day in 1976 my son came home with a kitten he had found at the roadside, he said. It was a tiny 6-7 weeks old male, and in the freezing winther I had no heart to throw it out. So Max stayed. We had only one dog at the time, and Uno accepted the kitten at once. Max and Uno got very depentent of each other, so whenever I went to the shop, and brought the children and the dog with me in the car, the cat would jump into the car with us, and ride on the the ridge of the backseat. Unfortunately this cat had a short life. Before it was one year old, it eat something poisonous, and lay dead on our porch one morning.

SMASK DEN ANDRE

Sorgen var stor etter at Max døde, så vi skaffet oss fort en ny kattunge for å erstatte den første. Max den andre skulle den hete, og det var en tigerstripet langhåret skogkatt. Idunn var etterhvert blitt så stor at hun var begynt å snakke, men Max kunne hun ikke si. Det ble til Smask, og Smask den andre ble han hetende. Denne katten var en selvstendig næringsdrivende katt. Etter at den ble voksen, flyttet den mer eller mindre ut i skogen, holdt seg selv med mat, og var bare hjemom for å få kos og få litt pelsstell. Den kom hjem hver gang den hadde sloss med andre hankatter og blitt såret, og ble hjemme til sårene var grodd. Da gikk den igjen. En dag ble den helt borte.

SMASK DEN ANDRE

The grief was great when Max was dead, so we got a new kitten in a hurry. This was a Norwegian Forrestcat, longhaired and tigerstriped, and it was to be called Max the second, but my daughter was just starting to talk, and she could not say Max. Instead she said Smask, so that was what the new kitten was named. This cat grew up to be a very independent animal. He sort of mooved out into the surrounding forrest,only coming back to the house to lay in my lap and be petted and groomed for a few hours two or three times a week. He hunted for food. He never eat the kibble I had ready for him, except the few times when he came home, hurt and suffering from wounds after having been in combat with other male cats. Then he would stay until he was cured and had his fur groomed, and then as soon as he had recovered he would go off again. One day he went off for good.

MIO

Vi lette lenge og grundig, satte opp plakater på butikken, averterte i avisen, men ingen Smask var å finne. Det ble til at vi skaffet oss en ny katt. Denne gangen en pusi. Ei trefarget kattefrøken av rasen norsk skogkatt, nydelig flekket i rødt, grått og hvitt, som fikk navnet Mio, og ble opphavet til vårt kattedynasti.

Mio hadde mange barn, og noen av dem havnet hos slekt og venner, og da vi flyttet til Bones fikk vi tilbake et barnebarnsbarn av Mio.

MIO

We searched for Smask long and thorroughly, had posters in the shops, and adverticed in the papers, but no Smask was to be found. So we got a new cat. This time a 3-coloured female, of the same breed, Norwegian Forrest Cat. She was a beautiful grey, red and white patched girl, and was named Mio. She is the founder of our cat-dynasty.

Mio had many kittens, some was placed with our friends and relatives, and before we mooved to Bones, we got a great-great-grandchild of Mios, back from one of them.

SKIPPER`N

Men i mellomtiden ble Mio påkjørt og drept, og vi fikk enda en mons, Skippern; en langhåret rød katt som har satt spor etter seg i Grovfjord. Det har seg nemlig slik at vi et år var kjørende til Harstad på juleferie, og hadde tatt hund og katt med. På turen hjemover stoppet vi i Grovfjord, hos noen venner der, og da vi skulle dra videre viste det seg at katten hadde rømt. Vi ventet så lenge vi kunne, ropte og lette etter han, men til slutt måtte vi dra uten han, for vi hadde jo jobber vi skulle møte på over nyttår, og det var langt å kjøre til Alta. En time etter at vi var reist, kom katten tilbake til huset vi hadde vært i, og ble tatt vare på. Han ble værende der en måneds tid, til jeg fikk en mulighet til å hente han, og få han med meg hjem med fly. Men i Grovfjord var alle kattungene som ble født den vinteren røde og langhårete, fortelles det.

Forøvrig er Skippern den eneste katta jeg vet med egenoppfunnet sport som hobby. Han la seg til å gå på dodørfangst. Når dodøra slo litt på gløtt, kunne han plutselig hoppe fram, dytte til døra, så den smalt opp, og henge seg i underkanten av døra, mens døra vippet fram og tilbake. Han utviklet dette til en mani. Han måtte bare fange den døra. Så hvis døra var stengt, hendte det at han satt foran den og skrek til noen kom og åpnet den på klem for han, så han kunne få utøve sin hobby!

SKIPPERN

In the meantime, Mio was run over by a car and killed, and we got another male, Skippern, a red longhaired part Forrestcat, who accidentally has made a great impression on the cat population in a small place called Grovfjord. We had brought the cat with us when we went to visit some friends one Christmas holliday, and when it was time to leave, no cat was to be found. We had to leave without the cat, and it turned up an hour later and seemed very distressed to have lost us. So it had to stay there for some time, until I could take the time off to travel the long way (600km) to get him. But the story goes, that this winther every kitten born in the area was red coloured and long-haired.

This cat had his own self-invented hobby. He hunted our bathroom door. This door was set a bit over the floor, and usually was left ajar, and the cat found out that he could jump at the door, catch the lower edge with the claws of all his four legs, and hang there, under the door, with the door swinging back and forth for a while. This developed into a mania, he just had to do this evry now and then. So if the bathroom door was closed, the cat would sit in front of the it, jammering, begging us to open the door, and leave it ajar, so he could swing back and forth on the bathroomdoor edge. His very own sport.

Skippern

AMANDA MIRANDA AV MIO

Skippern døde av kattepest da han var 9 år gammel. Og vi fikk en av Mios etterkommere til erstattning. Amanda Miranda av Mio, en svart og hvit skogkatt,  født i 1988,  har hatt 50 kattunger. Alle har funnet seg nye hjem, og mange av dem lever ennå, selv om hun hadde sitt siste kull i 1995. Selv   beholdt vi en av sønnene hennes, Jerv den Djerve av Mio, men han ble kastrert da han var årsgammel, så vi har sluppet unna innavl.

Amanda er en trofast og snill katt, som aldri går av gården, og som elsker unger av alle slag. Høsten 2000 var hun jordmor da Tinka fikk sitt siste kull med valper, og tok seg omsorgsfullt av de små mens Tinka strevde med nye tilkomster. Hun har også vært selvoppnevnt reservemor til Aylas valper, som til og med fikk patte henne.

Amanda levde frisk og spretten som en kattunge til hun var 19 år våren 2007.

AMANDA MIRANDA OF MIO

When Skippern died 9 years old, from cat-plague, ( for us an unknown illness until then), we got one of Mios many grandchildren back from Andreas` sister. Amanda, a black and white NF-cat, was born in 1988, and during her life she  had 50 kittens, 48 males and 2 females. All of them has found good homes, many are still alive, their owners keeping in touch with us and reporting now and then. We  kept one of her sons, Jerv den Djerve av Mio ( Wolverine the Daring of Mio), but he was castrated when he was one year old, to prevent inbreeding with his mother.

Amanda was a kind and gentle cat, who never left the farm-area, who loved kittens and kids of any kind. In October 2000 she was midwife to Tinkas last litter, and carefully groomed and tended the little ones, as Tinka gave birth to new little lives. She also considered herself adopted mother to Aylas litter, and she even let them suck!!

Amanda lived active and healthy as a kitten until she left for the Rainbow bridge at the age of 19 in june 2007.

JERV DEN DJERVE AV MIO

Jerv var en grå og hvit kastrert skogkatt, som levde opp til mytene om at kastrerte katter blir late og trøtte katt, han tilbragte det meste av livet med å sove. Imidlertid hadde han helt misforstått ordet "telefonkatalog". Han trodde det betydde at når telefonen ringer, skal en katt (han) komme løpende, klatre opp på den som holder i telefonrøret, og finne seg en plass å legge seg. På skulderen eller fanget eller noe slikt. Så det ble en risikosport å ta av telefonrøret i huset hos oss. Da fikk du en katt på nakken. Eller på fanget. Telefon-katta-lå(g).

Jerv reiste til de evige jaktmarker sammen med sin mor i juni 2007. Han ble 16 år gammel.

JERV DEN DJERVE AV MIO

was a gray and white NF-cat, and a lazy and tired one, sleeping all day long. With one exeption. He had misunderstood the word "telephone catalog". He thought the meaning is Cat-a log, so whenever the phone rang he took it as a the signal for him to come running, climb into the lap of whoever was holding the phone, and fall down like a log. "Telephone-cat-a-log"

It was a high-risk sport to pick up the phone in my home. You would have a cat on your lap in no time.

Jerv left for the Rainbow bridge together with his mother in june 2007. He was then 16 years old.

Amanda                                                                      Jerv