Som så mange andre jenter hadde min datter Idunn en stor drøm om en gang å få seg hest. Muligheten meldte seg da ryggen min ble så dårlig at jeg fikk ordre fra legen om å skaffe meg mer mosjon. Ridning ville være fint.

Så ble det hestekjøp. Vi så på mange hester, og fallt for en avblekbar skimmel vallak som var blanding mellom araber og connemara. Amaro kallte vi han. På papiret het han Fallhams Almond. Han var 6 år gammel, og en drøm å ri på, men vantrivdes i stallen, og hadde utviklet 1000 måter å komme seg løs på. Så hverdagen var alltid full av merkelige hendelser, hjerteklapp og utgifter så lenge vi hadde Amaro. Den hesten skrudde ut skruer, løftet av hasper og slåer, åpnet kraftfor-luker, dører og vinduer, og var ekspert i å komme seg fri.

Han utviklet også en spesiell måte å komme fri fra innhegningen han gikk i. Vi pleide nemlig å slippe han på beite sammen med kyrne, men der likte han seg heller ikke. Innhegningen var av el-tråd, og strømstøt likte han ikke. For å unngå det, jaget han kyrne foran seg , så de gikk gjennom strøm-tråden og rev gjerdet ned, så kunne Amaro spasere ut. Da han ble skillt fra kyrne, lærte han seg at det ikke var strøm i stolpene, bare i tråden, så da kunne han , med forsiktighet, ta stolpene mellom tennene, rykke dem opp av jorda og legge dem ned. Så kunne han hoppe over gjerdetråden, og komme seg ut.

Amaro var et troll av en hest, men et elskelig troll. Vi hadde han i mange år, og solgte han til ei jente som hadde hatt han på for i to år først. Hun visste hva hun kjøpte.

So we bought a horse. We had many prospects, but fell for a Connemara/Arab mix, a six year old gelding, named Fallhams Almond. We called him Amaro.

He was a dream to ride, but a nightmare to keep. He utterly disliked being penned in, so he constantly tried to get loose. And he always searched for food whenever he got out of his stable. He was an expert on opening doors, locks, windows, hatches, anything to get free. And he was smart enough to try to stay that way, when he was on the run, so we spent hours trying to lure him back.

He also developed a skill in getting out of the field where he was kept. We had an electric fence put up, and the first summer we tried to let him go with the cows. But he started to chase the cows around until one of them tore down the fence. Then he could get out without getting near the fence himself. Later, when we put him in a fence of his own, he soon found out that only the string was elecrtified, so he started to pick up the poles with his teeth, drop the poles on the ground, and then walk or jump over the string.

Amaro was a beast of a horse, but a loveable beast. Vi kept him for many years, and when he was sold, it was to a girl that had tended  him for two years. She knew the horse, and what she was getting, and still wanted him.

He is still alive, and going strong, more than 20 years old.