CENTA

Zo Innocent av Northern Bones f 5.10 2008 d 1.9 2009

var mor sin lille rampejente.  Hun regjerte  over sin mor og sin onkel og var bare en glad og lykkelig valp. Men snart skulle alvoret begynne. Når ho matmor fikk tid til å begynne å trene igjen, og det ble litt mildere i lufta. Da måtte Centa lære alt det hun ennå ikke viste noe om. Og det var mye. Det hun visste var  "at tøfler kan knabbes og gnages på, at oppe i skinnstolene er det egentlig ikke lov til å ligge, men jeg gjør det likevel, og at onkels mat er mye bedre enn min egen. I alle fall så lenge jeg kan stjele den når han ikke ser."

Centa hadde lenge store lefseører som hang alt for langt ned, men de reiste seg litt etter hvert. På bildet nede i høyre hjørne er Centa blitt sju måneder gammel, stor pia allerede! Da begynte mamma og onkel å sette henne på plass, og hun lærte fort. Snart skulle valpetida være over og Centa måtte slutte med alle rampestrekene sine.

Men slik skulle det ikke gå.

Da Centa var ti måneder gammel var hun uheldig og ble truffet av en bil. Hun kom tilsynelatende helskinnet fra det, men det var tydelig at et eller annet var galt likevel. Uhellet skjedde på en lørdag kveld, og på mandag tok jeg henne med til veterinær. Heller ikke veterinæren kunne finne noe galt med henne. Hun mente det bare var sjokk, og at det ville gå over. Men ut gjennom uka ble Centa værre og værre. Hun spiste ikke, kastet opp ofte, og ble sykere og sykere. På torsdag var jeg tilbake hos veterinæren med henne. Da var hun tydelig ustø på beina, og formen var dårlig. Veterinæren fant en blodpropp i høyre lår, og ordinerte blodløsende middel. Men Centa ble stadig værre. Torsdag kveld var hun blitt lam i bakbeina, og natt til fredag var hun utrøstelig. Hun pep og ulte, og hadde tydelig vondt. Bare når hun fikk ligge trygt på fanget mitt roet hun seg litt ned. Utover natta gled hun mer og mer inn i koma. Da morgenen kom kjørte jeg henne til veterinæren igjen.

Først da kunne veterinæren stille diagnosen; DIC Diseminated Intravascular Coagulation.

Dette er en sykdom som rammer noen få promille av folk (og dyr) som har fått sjokk eller har vært operert. Dersom man oppdager det tidlig nok kan det motvirkes, men hos hund er det nesten umulig å diagnostisere tidlig nok. Blodet koagulerer inne i årene, og blodpropper stenger av blodtilførselen for det ene organet etter det andre. Til slutt når blodproppene hjernen og hjertet, og døden intreffer.

Centa slapp å vente på at det skulle skje. Hun sovnet stille inn i armene mine på benken hos veterinæren.

Det var et nesten ufattelig tap. Jeg hadde investert så mye i denne herlige rampejenta mi. Reisen til Skåne for å pare Bessie med Zolo. All tiden og omsorgen som hun og de andre valpene krevde. All kjærlighet som Centa fikk og ga tifold tilbake. Nå er hun borte. Og savnet er enormt.

Centa skulle være min neste generasjon. Min neste grein på treet etter Tinka er borte. Hvil i fred lille skatt.